Vi fikk utlevert det første avsninnet på skolen med oppgaven: skriv fortsettelsen. Her er resultatet:

“De andre guttene i klassen crawaler omkring i basenget og kjemper om ballen, mens jentene står inne på grunna og hutrer, bleke i huden Jeg sitter på benken sammen med Karsten og ser på. Det er nulte time, og søvnen sitter ennå i kroppen, som et slags lim. Jeg har vist melding om at jeg er forkjølet, men Karsten har ikke melding. Han trenger ikke melding, han er fritatt for svømmeundervisning fordi han har vannskrekk. Det er i alle fall det de sier, det går en historie om at han nesten druknet en gang, at han var død i syv minutter og at han så ble vekket til live igjen. Kanskje er det derfor han er slik han er. Kanskje han egentlig skulle ha vært død.
Han snur seg mot meg med et gjesp, sier at dette gidder han ikke. Øynene glor i hver sin retning bak de tykke brilleglassene slik de alltid gjør når han snakker til deg. Likevel vet du at det er deg han ser på. Skal vi snike oss ut, eller? spør han. Åkei, sier jeg.”

Vi begynner å gå mot garderobedøra. Læreren ser oss ikke og vi sniker oss ut gjennom garderoben og ut på gangen. -Hva var det vi hadde i lekse til i dag i engelsken, spør jeg. Karsten svarer ikke, bare fortsetter å gå mot enden av korridoren. Jeg spør ikke igjen. Når Karsten ikke svarer på spørsmål er det ikke vits i å spørre igjen. Vi kommer frem til enden av gangen og han snur seg og ser meg dypt inn i øynene. -Stoler du på meg, sier han. Jeg blir overrasket over spørsmålet men svarer ja. Karsten begynner å gå mot venstre. Jeg følger etter.

Når jeg kommer opp på siden av ham tar jeg ham i armen. -Hva skal det bety, spør jeg og tar ham i armen. Karsten pleide aldri være slik som dette. Kortfattet var en ting, men han pleide da å forklare seg. -Det er viktig at du skjønner dette, sier han til meg. Jeg ser inn i øynene hans. Det er en slags motvilje i dem, som om han ikke klarer å bestemme seg for hva han skal si. -Jeg kan ikke si deg hva det er, men du må bare stole på meg. Han begynner å gå igjen. Jeg blir stående med en rar følelse i magen. Hva skal dette bety? Greit nok at han er redd for vann, man har han planlagt å drepe gymlæreren? Eller kanskje han skulle kapre rektors mikrofon og annonsere at det var fri resten av dagen?
Timen etter kommer Karsten 10 minutter for sent. Læreren kjefter på ham og spør hvor han har vært. Karsten svarer ikke. Læreren spør ikke igjen. Han setter seg på siden av meg og ser på meg. -Stoler du på meg, sier han. Jeg svarer ja. -Er det noe galt, hvorfor kom du for sent? -Jeg skal forklare senere. Jeg spør ikke mer. Nå har det klikket fullstendig, tenker jeg. I alle disse årene jeg har kjent Karsten har han aldri vært slik. Trassig har han jo alltid vært, men nå virket det jo som om han hadde planer om å overta skolen.

****

Karsten går nedover gangen. Han svetter på hendene. Hva skulle han gjøre. Hvorfor holdt han på med dette? Han hadde da ikke hatt en så dårlig barndom? Hva var det som gjorde at han hadde kommet så skjevt ut? Han hadde hvertfall én venn. Han tar til venstre opp trappa. Det virker mye tyngre å gå i dag enn i går. Ved Cola-maskinen står Hanna. Hun ser på ham og lurer sikkert på hva som har hendt. Utrolig hvor lite folk egentlig klarer å tenke selv. Rødt vann på hender, t-sjorte og bukse pleier som oftest bare å bety en ting. Han går rett forbi mens han hører rop og lyden av føtter som kommer etter ham. Karsten går fortere. Hanna roper etter ham. Han begynner å løpe, ut av døra ut på skolegården.

****
-Er alle her? Gymlæreren begynner å telle. Jeg visste at Karsten ikke var her, men det var ikke noen hydrogenbombe. -Okei, da begynner vi med 100-meter-stafett.
Midt i min runde blir vi avbrutt av rop. Jeg ser opp og ser at det kommer flere politimenn inn i svømmehallen. -Alle opp av bassenget, sier gymlæreren. Hva har han gjort nå, tenker jeg.

****
Alle står å ser på. Med store øyne. Mumlingen stiger i det jeg nermer meg bilen. -Må dere ha håndjernene så stramt, spør jeg og ser på mannen som holder meg. Han svarer ikke, bare dytter hardere. Jeg setter meg inn i bilen. Et sekund tenker jeg på å gjøre motstand, slik som på film. Kanskje bite politimannen i armen, bare for å få enda større overskrift i skolens historiebok. Nei, det er ikke vits i. Jeg ser ut av vinduet. Der står han. Han er våt i håret etter svømmingen og øynene er røde av kloret. Han ser trist ut. Jeg smiler til ham. Svømming er for pyser.

Advertisements